Costa Rica

da var nok en helg over!
Fredag dro vi ut opaa byen i San Pedro, litt utenfor Curridabat der vi bor. Kom oss inn paa en ekstremt full bar, maatte kjempe oss frem til baren, smarte som vi er, gikk vi opp i tredje etasje, det var det bedre luft og mindre mennesker. Lite visste vi at dette var en VIP avdeling for spesielle mennesker, og vo kom inn!!!
FOELTE OSS LITT FINE PAA STRAA DA.

Men soendager var det stoore dagen, IMPERIAL FESTIVAL. Visstnok to dager som kommer til aa bli nedskrevet i historien hvis vi skal tro reklamene.
25.000 Mennesker, 6 band, mye imperial ol. og alt under aapen himmel - Kan to nordmenn droemme om mere.
Kvelden startet med to heller ukjente band, viderefulgt av en medley av noe som tydeligvis var stoore costa ricanske sangere. MEN saa kom hoydepunktene. SEAL, Enrige iglesias og DURAN dURAN. Alle tre gjorde et bra show, seal hoppet ut i publikum og sang alle de store hitene, bland annet kiss from a rose (kristins favoritt), Enrige tok en tilfeldig publikummer opp paa scenen sammen med seg. Gjett om han fikk noe aa fortelle!!! aLT I ALT EN KANON KONSERT OPPLEVELSE.

eller saa er livet som vanlig, jobber, spiser, trener, er kulturelle og shopper litt.
de siste dagene har vi oppleve boliviansk teater, museumer og andre kulturelle begivenheter.

Legger ut noen nye og noen eldre bilder saa kan dere kose dere med de.

Etter at dere naa har klikket dere inn paa bloggen vaar hver bidige dag uten aa faa noe nytt aa lese, har vi naa bestemt oss for aa taste nytt.

Hvem vet, kanskje bloggen naa blir oppdatert noe kjappere.

Vi har begynt aa jobbe paa barnemuseet, og skal hjelpe dem aa gjore barn her i Costa Rica enda klokere. I tillegg har vi svingt tur innom Panama, og det ble en skjellsettende opplevelse.

Det hele begynte med kjop av billetter. Vi ble sendt paa en hel feil busstasjon og endte med aa taxi tilbake, kun 200 meter unna vaart opprinnelig startsted. Etter aa ha punget ut med 50 kroner i bussbillett, den hoyeste billettprisen saa langt, var vi klare for 7 timers bussreise. Bare synd at vi allerede da begynte aa bli daarlig i magen. Men det gikk over, helt til neste dag, hvor vi mer eller mindre laa rett ut. Det maa nevnes at Kristin la slaatt ut med hodepine allerede forste dag.

Etter aa ha satset noen kroner paa et litt flottere hotell i Panama forste dag, fordi vi horte rykter om rotter og kakkerlakker paa hvert eneste rom, bestemte vi oss for aa fine oss virkelig paa en idyllisk oy like utenfor Bocas del Toro. Ifolge hotellet vi laa paa, som var den ene avdelingen av de to, skulle ogsaa dette hotellet ha det samme, samt gratis frokost, lunsj og middag, og snorkelutstyr samt kano paa kjopet. For 500 norske kroner per pers var det verdt sjansen folte vi. Vi dro ut med godt humor, og saa etter hvert en enorm lang sandstrand, hvor Survivor ble spilt inn. Ikke saerlig Survivorisk egentlig, med tanke paa en del hoteller som laa et steinkast unna. Vi ble litt puslet da, i motsetning til det andre hotellet, som hadde vinduer og aircondition, saa manglet dette det. Det var heller ikke vifte paa hotellet, eller skal vi si hytten, badet besto mer eller mindre av noe som lignet paa en vannslange, og ingen laas.

Naa skal det sies at vi paa dette punkt hadde merket oss at panamanere ikke er paa langt naer saa hyggelige som ticoer. De saa stort sett rart paa oss naar vi ba om asjett til brodlunsjen vaar. Vi bestemte oss for at, nei, dette hadde vi ikke lyst til, selv om stranda saa helt idyllisk ut. Det virket som om vi gjorde en rett avgjorelse. Selv om baattaxisjaaforen forst sa at han ikke skulle tilbake den dagen, fikk vi dratt med to amerikanere som hadde vaert der en dag. De sa folgende: Snorkelutstyret var ufullstendig, kanoen begynte aa synke midt ut paa havet, og drikkevannet var det slutt paa. Paa veien hjem streiket baaten, og vi duppet inn i Mangroveskogen. Til slutt ble vi reddet av en indianerinnfodt, som selvsagt krevde penger for tjenesten. Baatmannen vi kjorte med, som strengt tatt burde ha betalt, bare trakk paa skuldrene.

Heldigvis punget hotellet ut pengene vi hadde betalt paa forhaand, og vi booket oss inn paa et flott hotell lenger oppi gaten. Det hele endte godt, med to flotte dager ispedd med delfintitting, snorkling og kolibribivaaning.

Har endelig kommet oss vekk fra familien, flyttet inn på et hotell i helga. Her koser vi oss masse. Rett rundt hjørnet på den ene siden er et koselig bakeri og på andre hjørnet et kaffehus med verdens beste iskaffe.
Hotellet har koselig svømmebasseng gratis internett og kjempehyggeliga ansatte. Rommet er koselig og har til og med en husgekko. En liten gekko (liten øgle for de som ikke vet det) som stadig vekk stikker hodet sitt fram for å hilse på oss.

Her blir vi fram til påske, etter det setter vi nesa mot hovedstaden og nye arbeidfelt. Thomas satser på å jobbe som lærer på et universitet, mens jeg kommer til å dele min tid mellom et barnemuseum og et kunstgalleri.

Over til ekkel busshistorie.
For et par dager siden tok vi bussen over bakken til Manuel Antonio, en mann kom på bussen. lukter grusomt, svettet MASSE. Han stilte seg ved siden av Thomas, lente seg godt over han. Stilte seg godt til rette, dette var bare begynnelsen. Han klødde seg i skjegget, og flasset fløy ned på Thomas. Kroppen hans var ca 5 cm fra thomas, da jeg gjorde en oppdagelse. det viste seg nemlig at mannen ikke hadde tatt på seg bokser denne dagen, og glidelåsen i buksa var ødelagt, å hele utstyret var ute til lufting, kun et par cm fra thomas. Ikke den beste bussturen vi har opplevd akkurat.

Vi merket også at vi stadig vekk er utsatt for enkel hverdagsrasisme, mindre hvis vi snakker spansk. Her om dager ble vi regelrett oversett i det vi skulle køpe en burger. dame bak kassa kikker rett på oss uten å se oss, og når jeg sa hva vi skulle ha, overhørte hun det. Men hun hørte greit de to ticoene som stod ved siden av oss. SPESIELT.

Men det var alt for denne gang, nå skal kroppene hvile i bassenget før vi skal ut og spise en liten middag.

Saapeopera deluxe her i Quepos.

Rachel, den ene amerikaneren, tok med en brite inn paa rommet sitt forrige helg. Ikke saerlig smart, akkurat, men den offisielle forklaringen var at britten hadde blitt laast ute av huset (som faktisk skjedde den andre amerikaneren her, Tory, en uke tidligere - saa det kan jo hende det var hold i forklaringen)

Uansett unnskyldte Rachel seg, og unnskyldingen ble godtatt. Men etter den ble godtatt, fikk ikke amerikaneren annet en onde blikk, og la mama de casa snakket til oss om hvor ille berort hun folte seg. Hun sa hun hatet amerikanerne.

(Hun hatet den andre amerikaneren, Tory, fordi hun ble laast ute helgen for, og banket paa dora for aa komme inn. Dette var rundt klokken 1100. Hun fikk deretter en skyllebotte fordi hun ikke hadde lukket igjen dora som de foregaaende 17 dager aldri var blitt lukket).

Ogsaa Tori fikk en unnskyldning, og sa alt var greit. Paa mandag fikk imidlertid pipen en annen lyd. Mens Flaaten nesten fikk spille fotball ute i gokk, ble Rachel kastet ut, to dager etter at unnskyldningen var godtatt, og det var kyss og klem. Det horer med til historien at Rachel skulle flytte ut onsdag. Tory flyttet med, fordi hun ble forbannet paa dama som hele tiden likte aa si at hun saa paa henne som sin datter - i og med at hun var saa flink i spansk. Tory lurte imidlertid paa hvorfor hun aldri ble tilsnakket paa spansk vel og merke.

Dette er de store linjene her nede. Denne noe inkonsistense holdningen begrunner imidlertid vaar grunn til aa flytte. Noen flere eksempler gis.

1. Rachel og Torys to forste dager i huset. De blir tatt godt om, og gitt "tonnevis" mer mat enn oss. Dette skjer i to dager. Deretter faar vi lik behandling. Grunn: I TEFL, skolen amerikanerne jobber, kan man ombestemme seg og skifte vertsfamilie innen to dager er gaatt.

2. Etter to dager i huset, kommer en lapp opp: Vennligst vask opp etter dere. Vel og greit, men damen er 54 aar, og bor kunne si fra til oss. En ny dag: Ta av all sand for dere gaar inn i huset. Vanskelig i og med at vi bor i en strandby.

3. Kristins to nye klaer blir odelagt. Respons: Jaja. Hva kan man gjore med det.

4. Ny dame inn i huset. Hei, du, skal du vaere med aa spille volleyball. Kristin, som ogsaa er i huset, blir ikke invitert.

Dette, i tillegg til en masse andre smaa og storre logner, og liten behjelpelighet, gjor vel at vi med god samvittighet tar noen uker fri fra den mest apatiske kvinnen vi har modt.

- Neste gang skal vi fortelle om hverdagsrasisme, part II, og en herlig og en grusom busstur. Men ikke bli deppet der hjemme. I bunn og grunn har vi det straalende her borte. Naa skal vi hjem fra en fin strandtur, borste av oss sanden, og spise.

Vi er tilbake på Doce Lunas, for å feire 5 år sammen og for å få med oss Oscar-utdelingen på storskjerm. Søndagen ble en spesiell og minnerik dag. Hotellmanageren, Brian Sam, kom bort til oss da vi spiste lunsj. Hva skal dere gjøre de tre neste timene spurte han? Ikke stort sa vi.

Sammen med noen kamerater av ham dro vi derfor til en fossefall, gjemt inne i regnskogen. Det var tre små vannbad bundet til hverandre med et fossefall fra hvert av dem. Etter å ha slitt litt med å finne den riktige stien til de øverste vannbadene, hadde vi en helt fortreffelig dag, med bading i rennende ferskvann. De små "innsjøene" var ikke store, men de var ekstremt dype. En amerikaner, Tim, som selger sjokoladeprodukter, mistet skjorta si i innsjøen. Den forsvant...

Vel tilbake, etter to pitstoper til lokale puber, fikk vi akkurat med oss Oscaren. Rett og slett en fortreffelig aften.