pura vida costa rica

Tilbake til regnfullt Costa Rica, og rett til Hotel Presidente, som hadde vært så snille å ta vare på Flaatens ølbokser i bytte mot at vi kom tilbake dit. Pass og underskrift takk, sa Manuel i disken. Så kom spørsmålet - headingen - som fikk oss til å spisse ørene. Ticoen snakket vossadialekt, om enn noe broket.

Han hadde bodd i den lille vestlandsbyen i 2003 i et år, og var en måned tilbake i 2005. Etter en aldri så liten snikksnakk om 17. mai, kunne han informere oss om at nordmenn er ganske harde på flaska. Det var også sjelden å høre norsk i San Jose, så han syntes det var gøy å kunne preike litt. Han ga oss det rause tilbudet om en juniorsuite til standardpris, en superdeal - siden vi var norske, alt dette på norsk selvfølgelig, og vi ble så varme om hjertet at vi måtte slå til. Noe fortumlet fikk vi så sjekket oss inn på et costa ricansk hotell på norsk.

San Andres, Colombia. En liten "filleøy" i Karibien, omgitt av krystallblått hav, med en dæsj av grønt i, uansett så klart at du kunne se fiskene i det man gikk ned for landing med flyet fra Costa Rica. Gratis mat, gratis drikke, alt er relativt selvfølgelig - turen var betalt for, men ikke en krone trengtes å gå med når man først var på øya. 30 grader i skyggen med en deilig bris, med mulighet for å rulle ut i Karibiens bølgeløse strender. Et fint, men spesielt sted å feire 17. mai på. Uten muligheter til å høre et eneste korps, og sannsynligvis ikke se et eneste flagg. Før den tid hadde vi 6 dager å strekke oss i solen.

Det hørtes deilig ut, men gikk verre. Det startet med hotellrommet på Maryland Hotel. Det var mindre standsmessig, og var akkompagnert av mugg, var håndkleløst og i det hele tatt. Vi ville bytte til et annet av de seks hotellene i kjeden. Det var dessverre ikke mulig for neste dag, for hotellet visste ikke hvor mange gjester som kom neste dag...colombiansk effektivitet på sitt beste.

Argh. Men neste dag fikk vi byttet, til et praktfult hotell på strandpromenaden, mye mer sentralt enn hotell nr. 1. Alt fryd og gammen, og vi nøt livet i solsteken. Men så begynte pannen til Kristin å steke. Feber. Så litt høyere feber. Og høyere. Den stoppet på 39.3...Og feberen ga seg ikke - mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag. Lørdag, 17. mai, var hun "frisk". Da fikk vi med oss is, kake og utepils i lunkent vær, om lag 30 grader. Uten i det hele tatt å ha håp om å se et norsk flagg - plutselig var det en turist der med Norway - land of something.something, og det norske flagget. Da ble det et snev av 17. mai-stemning.

Men vi fikk mye ut av turen, mye avslapning, en rundtur rundt øya og mye god mat/drikke. Hotellstaben var meget gjestfrie og omtenksomme folk. 17. mai skulle for øvrig krones med snorkling i ett av verdens visstnok største korallrev. Vi møtte relativt "spreke" opp kl. 9.30. Det viste seg at snorkelmannen hadde blitt hindret i å komme...Så fikk vi en ny tur klokken 1500. Vi møtte opp igjen, men så ingen snorkelist. Ifølge han hadde han da vært på brygge, der to nordmenn skilte seg ut i 40 minutter. Vi fikk heldigvis penga tilbake.

Men vi rakk en aktivitet - windsurfing. Kristin ble mistenkt av læreren til å ha tjuvtrent, men Thomas nok ikke ble det. Et par paddeflate fall i Karibien avslørte det. Men etter hvert fikk vinden tak i Flaatens sess, og Kristin fosset av gårde i veddeløpsfart. Moro, og et aldri så lite høydepunkt.

Nå er vi tilbake i San Jose. Og her bøtter det ned

Nå er det en uke siden vi forlot det trygge og faste livet i Curridabat og la ut på veien. Imorgen setter vi nesa mot San Andres, en columbiansk øy i det karibiske hav. Men denne kvelden har vi levd i litt luksus.

En drink i den ene hånda, kjæresten i den andre og utsikt over San Jose by night. Hva mer kan en stakkar ønske seg.
Tok inn på et hotel i San Jose sentrum, med jacuzzi, steam room og sauna på taket, med utsikt over det vi tror er retning San Pedro, ble dette en drømmekveld... Herlig med litt ekte luksus iblandt.

Imorgen setter vi altså turen mot San Andres, og hva som venter oss der er usikkert, men ryktene snakker om hvite strender, stille hav og tranquilla stemning. Lover godt...

Den siste uken har vi vært i Puntarenas, en by ikke fullt så ille som alle skal ha det til, fått besøkt isla Tortuga, endelig... og fått oppleve den laid backe steminigen i Montezuma. Montezuma var et koselig sted, men stranda skuffet oss litt.

Så inntil videre- hygg dere med hva det nå enn det er dere hygger dere med om dagen.