pura vida costa rica

Da var helgen over, puuh...slitne naa. Museumet vi jobber paa hadde bursdagsfest i helga, hvilket betydde 9 timer arbeid hver dag, og ca 6000 barn og voksne var innom. Vi hadde ansvaret for hver vaar bod, Thomas stod for fisking og jeg laerte barna aa lage og tegne paa krabber. SPENNENDE...
Var artig paa mange maater, men utrolig slitsomt- ikke bare var det masse barn, men alle snakket fort, ville ha hjelp og alt sammen selvfoelgelig paa spansk. Etter soendagen var vi ferdige- utslitte altsaa, laa oss til aa sove kl.8 paa kvelden, men saa var det paa jobb igjen mandag. Opp kl. 06.00, som vanlig.

Men lyset i tunnellen- imorgen er vaar siste arbeidsdag i Costa Rica, saa er det reising som staar paa plakaten. de siste fem ukene skal vi se landet, ligge paa stranda, proeve canopy, se vulkaner og mye annet som vi sikkert kommer over underveis.
turen gaar foerst noen dager til puntarenas, deretter en uke paa en columbiansk oy, noen dager ved vulkanen arenal, og fjellene monteverde foer vi tar turen til den karibiske siden. Gleder oss masse.

da var nok en helg over!
Fredag dro vi ut opaa byen i San Pedro, litt utenfor Curridabat der vi bor. Kom oss inn paa en ekstremt full bar, maatte kjempe oss frem til baren, smarte som vi er, gikk vi opp i tredje etasje, det var det bedre luft og mindre mennesker. Lite visste vi at dette var en VIP avdeling for spesielle mennesker, og vo kom inn!!!
FOELTE OSS LITT FINE PAA STRAA DA.

Men soendager var det stoore dagen, IMPERIAL FESTIVAL. Visstnok to dager som kommer til aa bli nedskrevet i historien hvis vi skal tro reklamene.
25.000 Mennesker, 6 band, mye imperial ol. og alt under aapen himmel - Kan to nordmenn droemme om mere.
Kvelden startet med to heller ukjente band, viderefulgt av en medley av noe som tydeligvis var stoore costa ricanske sangere. MEN saa kom hoydepunktene. SEAL, Enrige iglesias og DURAN dURAN. Alle tre gjorde et bra show, seal hoppet ut i publikum og sang alle de store hitene, bland annet kiss from a rose (kristins favoritt), Enrige tok en tilfeldig publikummer opp paa scenen sammen med seg. Gjett om han fikk noe aa fortelle!!! aLT I ALT EN KANON KONSERT OPPLEVELSE.

eller saa er livet som vanlig, jobber, spiser, trener, er kulturelle og shopper litt.
de siste dagene har vi oppleve boliviansk teater, museumer og andre kulturelle begivenheter.

Legger ut noen nye og noen eldre bilder saa kan dere kose dere med de.

Etter at dere naa har klikket dere inn paa bloggen vaar hver bidige dag uten aa faa noe nytt aa lese, har vi naa bestemt oss for aa taste nytt.

Hvem vet, kanskje bloggen naa blir oppdatert noe kjappere.

Vi har begynt aa jobbe paa barnemuseet, og skal hjelpe dem aa gjore barn her i Costa Rica enda klokere. I tillegg har vi svingt tur innom Panama, og det ble en skjellsettende opplevelse.

Det hele begynte med kjop av billetter. Vi ble sendt paa en hel feil busstasjon og endte med aa taxi tilbake, kun 200 meter unna vaart opprinnelig startsted. Etter aa ha punget ut med 50 kroner i bussbillett, den hoyeste billettprisen saa langt, var vi klare for 7 timers bussreise. Bare synd at vi allerede da begynte aa bli daarlig i magen. Men det gikk over, helt til neste dag, hvor vi mer eller mindre laa rett ut. Det maa nevnes at Kristin la slaatt ut med hodepine allerede forste dag.

Etter aa ha satset noen kroner paa et litt flottere hotell i Panama forste dag, fordi vi horte rykter om rotter og kakkerlakker paa hvert eneste rom, bestemte vi oss for aa fine oss virkelig paa en idyllisk oy like utenfor Bocas del Toro. Ifolge hotellet vi laa paa, som var den ene avdelingen av de to, skulle ogsaa dette hotellet ha det samme, samt gratis frokost, lunsj og middag, og snorkelutstyr samt kano paa kjopet. For 500 norske kroner per pers var det verdt sjansen folte vi. Vi dro ut med godt humor, og saa etter hvert en enorm lang sandstrand, hvor Survivor ble spilt inn. Ikke saerlig Survivorisk egentlig, med tanke paa en del hoteller som laa et steinkast unna. Vi ble litt puslet da, i motsetning til det andre hotellet, som hadde vinduer og aircondition, saa manglet dette det. Det var heller ikke vifte paa hotellet, eller skal vi si hytten, badet besto mer eller mindre av noe som lignet paa en vannslange, og ingen laas.

Naa skal det sies at vi paa dette punkt hadde merket oss at panamanere ikke er paa langt naer saa hyggelige som ticoer. De saa stort sett rart paa oss naar vi ba om asjett til brodlunsjen vaar. Vi bestemte oss for at, nei, dette hadde vi ikke lyst til, selv om stranda saa helt idyllisk ut. Det virket som om vi gjorde en rett avgjorelse. Selv om baattaxisjaaforen forst sa at han ikke skulle tilbake den dagen, fikk vi dratt med to amerikanere som hadde vaert der en dag. De sa folgende: Snorkelutstyret var ufullstendig, kanoen begynte aa synke midt ut paa havet, og drikkevannet var det slutt paa. Paa veien hjem streiket baaten, og vi duppet inn i Mangroveskogen. Til slutt ble vi reddet av en indianerinnfodt, som selvsagt krevde penger for tjenesten. Baatmannen vi kjorte med, som strengt tatt burde ha betalt, bare trakk paa skuldrene.

Heldigvis punget hotellet ut pengene vi hadde betalt paa forhaand, og vi booket oss inn paa et flott hotell lenger oppi gaten. Det hele endte godt, med to flotte dager ispedd med delfintitting, snorkling og kolibribivaaning.