pura vida costa rica

En spesiell liten sak her i Curridabat, og sikkert ogsaa resten av landet, er tidsperioden folket opererer i. De forste dagene gikk det helt greit for oss, i og med at vi var utslitte.

Men her legger altsaa folk seg i 9/10-tida og staar opp 0630-0700. Her om dagen var ogsaa vi oppe grytidlig, 0630, for aa jogge. Ikke snakk om at det hadde skjedd hjemme.

Generelt sett er dagene her etter solnedgang mer eller mindre morke. Et lys staar paa om dagen, alt annet er bekmorkt. Morsomt, men samtidig litt slitsomt. Men de tenker da i alle fall miljo her borte...

Hverdagsrasisme:
To nordmenn holder ut lanken for aa stoppe bussen, dog ikke paa busstoppet. Buss stopper ikke. To ticos holder ut lanken for aa stoppe bussen, dog ikke paa busstoppet. Buss stopper.

To nordmenn loper lett for aa rekke bussen. Buss stopper ikke. To ticos loper lett for aa rekke bussen. Buss stopper.

En gjeng nordmenn i spann med en costaricaner skal pa do. 200 colones for papir og inngang. Thomas alene paa do. 200 colones for inngang. 300 for papir.

Besok i nasjonalpark. 1000 colones for natives. 5000 for aliens - like us.

Men vi klager ikke. Det er egentlig en smule morsomt.

hola!!!

Da var vi tilbake. Har hatt et lite blogg opphold, vaert mye aa gjore med spansk skolen og lekser de siste dagene, i tillegg har de spilt saa UTROLIG hoy tecno musikk paa internettkafeen at det har vaert slitsomt aa sitte her.

Igaar hadde vi vaar forste spinning i solnedgang, dro paa lokal spinning,med bare ticoer, i en bakhage i et privathus og satt paa spinningsykler mens sola gikk ned bak hagen. Ganske slitsomt var det og, spinning i 1200 meters hoyde er litt annerledes enn inne paa elicxia hjemme. og ingen klokke noen steder, saa vi ante hvor lenge vi hadde trent.

Dognrytmen her er logsaa litt annerledes enn hjemme. Ticoer legger seg kl. 9 og staar opp kl 6. litt rart, men vi venner oss til aa legge oss tidlig, og det er nesten aldri lys paa noen steder, tror de er veldig strenge med strommen.

Ellers er det tre dager igjen paa kurset, for vi etter noen feriedager drar til kysten for aa jobbe med det vi kom hit for. Torsdag 7.februar begynner vi som spansk laerere paa lokale barneskolen i Manuel Antonio, haaper bare alt er i orden. Har hort om flere som kommer til prosjektene og faar beskjed om at det ikke er arbeid til de.Og at prosjektene ikke var klar over at det skulle komme noen. Saa vi krysser fingrene, kan vel ikke gjore noe annet en det igrunn.

I dag har vi ligget i parken og faatt litt sol paa oss, deilig og varmt. Skal ut aa spise med de andre fra spanskkurset ikveld paa en kjempenydelig fiske og sjomat restaurant. De har endel kjott og da, saa Thomas slipper aa gaa sulten.

HASTA LUEGO

Apropos Poas. Vulkanen med verdens nest storste krater, turen dit skulle bli et eventyr, og den ble jo interessant nok. Men personlig syntes jeg vel et raaflott vannfall fra La Paz Waterfalls og en ku midt i veien var det mest spennende. Hvorfor spor du? Vel, etter aa ha betalt 50 kroner for aa komme inn i - dette etter at Andrea hadde sagt - neida, dere bor ikke betale mer enn 125 - det er all inclusive. Litt irriterende, selv om det bare var 50 kroner. Strengt tatt kunne det latt forsvare hvis synes var spektakulaert. Men det vi saa var egentlig et enormt, ENORMT, taakehav. Et krater, 1,5 kilometer i diameter... saa vi maks 1 centimeter av. Varm lagune var det visst der ogsaa. Den saa vi maks 1 centimeter av.

Det var en smule morsomt aa se amerikanere i shorts, t-skjorte og en slags paraplykostyme sydd paa nille. Da var det nok smartere med turvante nordmenn i hellyhansen og turbukse.

Vi skal forsoke oss opp en annen gang ogsaa. Og da faar vi haape Poas viser seg fra en litt mer vennligsinnet side.

Hola muchachos.

Undertegnende - Thomasito som jeg blir kalt i klassen - skriver dette, relativt rod som en hummer. Relativt, som i - kunne vaert rodere - men jeg har i alle fall blitt litt solbrent paa mine loperunder rundt fotballbanen.

Har fortsatt ikke saa mye aa klage paa naar det gjelder Costa Rica - La Pura Vida som innbyggerne kaller livet her. I gaar var vi paa en fiskerestaurant 20 labbeminutter unna og feiret Anja *en tronder* sin bursdag. 14 stykker drakk og aat som vikinger, og vi falt nesten av stolen da regninga kom...

...eller...vel regninga, den var paa 1200 norske kroner. Ikke galt for 14 stykker det.

Der traff vi ogsaa en jente som het Elke, australiener - navnet ropte vel det - som faktisk har bodd paa samme sted som vi skal bo i Manuel Antonio. Det er snakk om en del daarlige standard der enn her i det som virker som et lite og velstaaende lokalsamfunn. Men uansett, det skal nok gaa finfint.

I morgen venter Poas, vulkanen med verdens nest storste krater. Det kan jo bli en finfin opplevelse. Halv dags moro for 250 norske kling.

Hvis dere ikke ser bilder her, saa trygg paa bloggere nede til hoyre. Da faar dere sett dem ogsaa.

Hasta la vista, muchachos.