pura vida costa rica

San Andres, Colombia. En liten "filleøy" i Karibien, omgitt av krystallblått hav, med en dæsj av grønt i, uansett så klart at du kunne se fiskene i det man gikk ned for landing med flyet fra Costa Rica. Gratis mat, gratis drikke, alt er relativt selvfølgelig - turen var betalt for, men ikke en krone trengtes å gå med når man først var på øya. 30 grader i skyggen med en deilig bris, med mulighet for å rulle ut i Karibiens bølgeløse strender. Et fint, men spesielt sted å feire 17. mai på. Uten muligheter til å høre et eneste korps, og sannsynligvis ikke se et eneste flagg. Før den tid hadde vi 6 dager å strekke oss i solen.

Det hørtes deilig ut, men gikk verre. Det startet med hotellrommet på Maryland Hotel. Det var mindre standsmessig, og var akkompagnert av mugg, var håndkleløst og i det hele tatt. Vi ville bytte til et annet av de seks hotellene i kjeden. Det var dessverre ikke mulig for neste dag, for hotellet visste ikke hvor mange gjester som kom neste dag...colombiansk effektivitet på sitt beste.

Argh. Men neste dag fikk vi byttet, til et praktfult hotell på strandpromenaden, mye mer sentralt enn hotell nr. 1. Alt fryd og gammen, og vi nøt livet i solsteken. Men så begynte pannen til Kristin å steke. Feber. Så litt høyere feber. Og høyere. Den stoppet på 39.3...Og feberen ga seg ikke - mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag. Lørdag, 17. mai, var hun "frisk". Da fikk vi med oss is, kake og utepils i lunkent vær, om lag 30 grader. Uten i det hele tatt å ha håp om å se et norsk flagg - plutselig var det en turist der med Norway - land of something.something, og det norske flagget. Da ble det et snev av 17. mai-stemning.

Men vi fikk mye ut av turen, mye avslapning, en rundtur rundt øya og mye god mat/drikke. Hotellstaben var meget gjestfrie og omtenksomme folk. 17. mai skulle for øvrig krones med snorkling i ett av verdens visstnok største korallrev. Vi møtte relativt "spreke" opp kl. 9.30. Det viste seg at snorkelmannen hadde blitt hindret i å komme...Så fikk vi en ny tur klokken 1500. Vi møtte opp igjen, men så ingen snorkelist. Ifølge han hadde han da vært på brygge, der to nordmenn skilte seg ut i 40 minutter. Vi fikk heldigvis penga tilbake.

Men vi rakk en aktivitet - windsurfing. Kristin ble mistenkt av læreren til å ha tjuvtrent, men Thomas nok ikke ble det. Et par paddeflate fall i Karibien avslørte det. Men etter hvert fikk vinden tak i Flaatens sess, og Kristin fosset av gårde i veddeløpsfart. Moro, og et aldri så lite høydepunkt.

Nå er vi tilbake i San Jose. Og her bøtter det ned